REIS BURMA Mystiske Mrauk U

Vi går inn i korridoren. Luften er klam og tung. Overalt rundt oss er veggene dekket av jatakaer – scener fra Buddhas 550 liv og bilder av kong Minbin og hans dronninger. På hvert eneste hjørne er det hugget ut grufulle dyreliknende skapninger. Vi runder hjørnet og blir møtt av nok en korridor med enda flere utskjæringer langs veggene. Steingulvene er blankpolerte av alle føttene som har vandret gjennom korridorene. For et forunderlig sted.

Luften blir stadig dårligere jo lenger inn man kommer i steinlabyrinten. Vi passerer et stort fotavtrykk i stein, som hevdes å være av Buddha. Med ett er vi kommet til veis ende. Vi er inne i et seks kvadratmeter stort rom; steintaket hvelver seg i bue tre meter over oss. Rommet er helt nakent med unntak av en Buddha-figur. Foran statuen ligger brent røkelse og noen vakre blomsterkranser. Stedet er øyensynlig jevnlig i bruk. Ikke noe naturlig lys slipper inn i dette katekombeliknende rommet. Vi returnerer samme vei og merker at det blir stadig bedre luft. Historien skal ha det til at det skyldes at du blir klarere – mer opplyst – etter å ha studert Buddhas læresetninger.

Vel ute i den gedigne hallen som utgjør hjertet av Mrauk Us hovedtempel er vi omgitt av Buddhaer i alle størrelser på vegger og langs gulvet. Mange av dem er merket med navn. Else og Klaus står det på en av Buddha-figurene. Donert av et tysk par i 1998. Taket er dekket av malerier som skildrer dagliglivet i Mrauk U på 1400-tallet. Rett foran oss ser stirrer en fire meter høy Buddha ned på oss. Hodet er prydet med lyspærer i alle regnbuens farger. Det som vi finner glorete, faller i god smak hos burmesere.

Utenfor på terrassen som omgir stupaen blir vi stående og stirre ned på klosteret, som ligger vegg i vegg med Shittaung Paya. Over gressletten og bare noen hundre meter unna ligger Dukkanthein Paya, som utenfra mest av alt likner en gedigen bunkers. Stupaene i Mrauk U skiller seg helt fra templene i Bagan, hvor de aller fleste stupaer er bygget av murstein. I Mrauk U er zediene – stupaene – bygget av stein, ofte med metertykke murer. De er klokkeformede og bygget mellom 1430 og 1870, da byen var et maktsentrum. Byen var en av de rikeste i Asia og hadde omfattende handel med Midt-Østen, Holland, Portugal, Spania og store deler av Asia. Kong Minbin regjerte over 10.000 krigsskip i sin stormaktstid.

Støvskyene står opp hver gang folk drar forbi oss på sykler eller mopeder. Gerd blir stoppet på veien av en nysgjerrig munk, som gjerne vil vite hvor hun kommer fra.

Mens de samtaler legger jeg i vei mot en gruppe menn og kvinner som står ute på markene og slår på risstengler, akkurat slik de har gjort i århundrer. Bortenfor oss står en gruppe kvinner og heiser opp vann fra en brønn. Mens de venter på at krukkene skal fylles opp, utfører de daglige gjøremål. Noen vasker seg mens andre plukker lus fra hodebunnen.

En gruppe ungdommer er i full sving med en fotball som de lar gå mellom seg med utrolig teknikk. Ballen holdes hele tiden i lufta og vandrer fra spiller til spiller. Akkurat slik forfedrene deres kan ha spilt det 5000 år gamle kinesiske spillet cuju. Flere av dem bærer fotball-T-skjorter. Messi er stor i Burma. Det er ikke en turist å se; mens Bagan hvert år tar imot 250.000 besøkende, kommer knappe 5000 til avsidesliggende Mrauk U. Det skyldes at myndighetene ikke driver reklame for stedet og at turen for å komme hit er slitsom.

En sykkeltur nordover fra kong Minbins tempel ligger sønnens. Mintaikkha bygget Kothaung Paya, som har 90.000 relieffer langs veggene – 10.000 mer enn i farens Shittaung Paya. Oppe på taket kjøper vi noen gulhvite stearinlys av en jentunge som selger røkelse, lys og mineralvann.

Sola steker og vi søker tilflukt i skyggen av et tre, der en mann selger vevede duker med Rakhine-mønster. Mannen snakker litt engelsk og forteller vi er de eneste besøkende i dag.

På vei mot hotellet punkterer jeg. Før jeg har kommet meg av sykkelen roper en mann på oss og peker på hjulet. Han tar sykkelen og i løpet av 10 minutter har han vrengt slangen, lokalisert hullet og lappet det ved hjelp av et stykke fra en gammel slange og litt lim. Prisen: En dollar. Ikke noe å si på den prisen.

Det samme kan ikke sies om prisene på overnattingsstedene. Som ellers i Burma ser det ut som om politikken er å flå turistene. Kvaliteten er langt unna det du finner i nabolandet Thailand. For en sparsomt utrustet hytte på Versali Resort Hotel, som tilbyr seng med moskitonett, vannklosett og en enkel dusj betaler vi 50 dollar. Og da er det bare strøm noen timer hver dag.

Vi er de eneste gjestene på Versali og bestiller middag om morgenen før vi drar på tur. Middagene inntar vi i egen spisesal; med et tak dekket av palmeblader og uten vegger. Lampene som er hengt opp tiltrekker seg alt av insekter. Ned fra taket ramler stadig nye krypdyr på tallerkenen. Innimellom får vi seksbente bordkavalerer. Hele tiden står betjeningen og følger hver munnfull vi tar. Gerd og jeg konkluderer med at de følger med for å lære. Etterhvert blir måltidene også engelskundervisning, og vi blir bedre kjent med hverandre.

Jeg bestiller vin og den kvinnelige servitøren blir stresset. Hun har aldri åpnet en flaske, langt mindre smakt vin, forteller hun på stotrende engelsk. Chardonnayen produsert i Burma smaker fortreffelig til fisken, som tidligere på dagen ble fanget i elven nedenfor hotellet. Virkelig kortreist mat. Vi spør hva fisken heter og ser på hverandre når servitøren svarer ”snakehead”. Daglig leder dukker opp og beroliger oss med at det er fisk, en lokal variant som heter nga yant – slangehode. En riktig delikatesse.

Scenen illustrerer mye av sjarmen ved Mrauk U. For lokalbefolkningen er du like mye et skue som de er. Og blir du som oss vekket av støyende aggregater straks du har sovnet inn, må du bare si: When in Burma, do as the Burmese. Og burmesere, de lar seg tydeligvis ikke stresse av noe som helst.

Dagen er kommet for avreise og hele staben er oppe grytidlig om morgenen for å ta farvel. Vi får en bukett blomster hver og i kor sier betjeningen: ”Goodbye Norway”. Garantert innøvd kvelden i forveien, for flere i avskjedskomiteen snakker ikke et kløyva ord engelsk. Det siste vi hører i den skjærende lyden av tuk-tuken som starter opp, er daglig leder som roper: ”Next time, I promise we have electricity”.

Fakta Mrauk U

Attraksjoner:

Besøk hos edderkoppkvinnene

Tur gjennom Buddha-korridorene i Shittaung Paya

Solnedgangen fra Shwetaung Paya

Sykkeltur på egen hånd på leting etter favoritt-tempel

Restauranter:

De fleste spiser på hotellet de bor på

Enkle restauranter rundt markedet

Hoteller:

Rådyre Mrauk U Princess med de fleste bekvemmeligheter

Shwe Thazin Resort, god mat og gode senger