Munken drar frem Ipaden ut av skuldertasken og tar bilde av Angkor Wat i all sin prakt. Sammen med munken og turister fra hele verden nyter vi det makeløse synet av verdens største religiøse byggverk mens sola går ned i horisonten.

Vi har sett mange av verdens største turistattraksjoner, men Angkor Wat er noe helt for seg selv. Det skyldes først og fremst at stedet fortsatt er i bruk som tempel. Her bor og underviser munkene. Vi møter dem og tilbringer tid mens de vasker tøy, mediterer og deler måltider.

Åtte munker passerer foran oss. Alle bærer et tent stearinlys og går i retning et av de tilstøtende templene. Vi følger etter og finner et tredvetalls munker samlet i et mindre tempel bygget av teak. Vi ønsker ikke å forstyrre og blir stående andektige og lytte.

Senere kommer en av munkene i klosteret bort til oss. Han snakker flytende engelsk og forteller villig vekk om livet i skyggen av Angkor.

-Hver dag oversvømmer hundrevis av turister dette stedet mens du og dine brødre møtes for å finne ro og meditere. Føler du deg aldri invadert? –Nei, ikke i det hele tatt. Vi lever våre liv som vi alltid har gjort. Inntekter fra turistene og donasjoner sørger for at vi kan tilby enda flere unge munkeren livsvisdom og mat. Og så får jeg anledning til å spre vår tro og levesett til slike som deg og din kone. Det er vel bra, sier han og smiler bredt.

Etter å ha besøkt Kampuchea – mange kaller det fortsatt Kambodsja – vil jeg påstå at Thailand har en skarp konkurrent om tittelen ”Smilets land”. Overalt hvor vi ferdes blir vi møtt av smil og vennlighet. Glemt er den dystre fortiden, som fortsatt preger det politiske liv i landet.

Hun Sen, landets statsminister gjennom 25 år var tidligere leder i geriljagruppen Røde Khmer. Kommunistregimet tok livet av mer enn en firedel av landets åtte millioner innbyggere da de hadde kontroll over Kampuchea mellom 1975 og 79. Enhver som Røde Khmer mente hadde kontakt med omverden, var religiøs eller intellektuell ble drept og kastet i massegraver. Å bære briller var ofte synonymt med det å være lærd og dermed fiende av landets regime. Mange av landets buddhisttempler ble rasert, men Angkor ødela de aldri.

Vi er i landet i forkant av valget. Overalt vaier små papirflagg, de fleste til inntekt for Folkets parti. Et parti som styres med jernhånd av nettopp Hun Sen. Vi spør guiden vår om hvordan det er mulig at en som var direkte delaktig i grusomme overgrep nå bestemmer over det samme folket. -Penger og makt, sier han og kikker omkring seg.

Han er tydelig nervøs, og vi innser at politikk ikke er videre samtaleemne. Isteden gleder vi oss over å få et innblikk i hvordan landets innbyggere fisker, fanger og dyrker alt til eget bruk. Mat er viktigere for kambodsjanere enn mange andre lands innbyggere. Under Røde Khmer sultet 1,5 millioner til døde; noe geriljalederne sa skyldtes turaphik – sultkatastrofe. De som overlevde terror-regimet sier det i stedet skyldtes bong-ot–politikken som geriljaen innførte. Bong ot betyr ”å sulte” eller ”holde tilbake mat”.

I dag elsker kambodsjanere å sette seg ned for å spise. Måltidene består av en mengde småretter - mye grønnsaker, ris, småretter av fisk eller kjøtt - som settes midt på bordet og der hver og en spiser det man ønsker, uavhengig av hvem som har bestilt det. Og for all del, test friterte krabber med verdens beste pepper, Kampot. Men husk å be om at de fritteres i grønn pepper, som er den ferskeste sorten. Vi spiser fortsatt mat krydret med Kampot-pepper hjemme, den svarte varianten. Aldri har pepper smakt mer pepper.

Et besøk på markedet i Siem Reap er et eventyr, det vil si - hvis du har mage til det. Der dufter det sterkt av all slags rått kjøtt, fisk, krydder og kosmetiske pleie. Gerd tok sjansen på en runde med pedikyr og hårpleie. Behandlingen tok en time og kostet 36 kr. Jenta ved siden av betalte lokal takst: 4 kr. På markedet kan du få kjøpt alt fra hundevalper og full garderobe til "rolex" og ny moped. Du får kjøpt både "vestlig" tøy og tradisjonelle drakter i silke og bomull. 

Skal du besøke templene i og omkring Siem Reap, må du opp tidlig. Litt over 08.00 kommer de første busslastene med turister og templenes stillhet og karakter endres med ett. Vi er oppe før det lysner for å se solas første solstråler skinne gjennom løvverket ned på de overgrodde Ta Prohm-tempelet.  Ikke rart at Harrison Ford & Co. spilte inn scener til en av Indiana Jones-filmene her. Naturen har løpt løpsk. Røtter og grener har gjennom århundrer slukt stadig større del av tempelmassen.

Når du er lei av å stå opp grytidlig, leier du en moped eller leiebil og tar turen til ett av verdens naturundre – insjøen Tonle Sap. Den dekker et område på 16000 kvadratkilometer under regntiden og krymper til 2700 kvadratkilometer i den tørre sesongen mellom desember til april. Det er vanskelig å komme seg til innsjøen under regntiden; alle veier og stier blir gjørmegater der du garantert setter fast kjøretøyet. Vi besøker fiskerlandsbyene i desember; 60 prosent av kambodsjaneres proteininntak er fra fisk fanget i Tonle Sap. Under tørketiden drives det intensivt landbruki slammet fra innsjøen. Et halvt år tar vannet igjen overhånd og jordene står under en meter vann.

Kampuchea slutter aldri å overraske. For å komme dit tok vi toget grytidlig en morgen fra Bangkok. Togreisen koster 20 kroner pr. person. Toget er rene melkeruta og denne dagen tok det hele sju timer å komme til grensebyen Aranya Prathet. Deretter gikk vi over grensen og tok leiebil fra Poipet til Siem Reap. En ganske så begivenhetsløs tur der vi kjørte gjennom endeløse rismarker så langt øyet kan se.  Tre uker senere forlater vi Kampuchea via Cham Yeam helt sør i landet. Dit kommer vi etter en fantastisk kjøretur fra badebyen Sihanoukville gjennom  Kardemom-fjellene. Langs veiene henger de dystre skiltene: ”Mines – Danger. Keep out!” Fortsatt er store deler av landet utrygt å ferdes i; overalt ligger det miner som hvert år tar liv av uskyldige barn og voksne. Døden ligger alltid på lur i dette fantastiske reisemålet, men ikke la deg skremme. Kampuchea er fantastisk.