Search
  • Tekst H.Haave. Foto G.Borchgrevink

REIS BURMA Edderkoppkvinnene

Edderkopp-kvinnene i Burma har i århundrer spredd frykt og undring blant stammene i Myanmar. Vi har møtte de stolte kvinnene, som representerer slutten på en unik kultur.

IMG_0913closeup.jpg

Hva fikk kvinnene til å underkaste seg den smertefulle og fryktinngydende utsmykningingen som aldri kan fjernes? Mens det forlengst er blitt trendy å pynte seg med polynesiske-, keltiske-, aboriginer- og viking-tatoveringer på kroppen, er ansiktet fortsatt ansett som ”no go”-sone for tatovører og kunder.

Den eneste måten å oppsøke kvinnene er med båt. Vi får tak i en guide som har kontakt med de lokale stammene. Uten dette vil vi ikke få audiens. Reisen begynner med biltur østover fra hotellet vårt i utkanten av urtidsbyen Mrauk U. En halvtime senere skimter vi den mektige Lemro-elven bak treklyngene. Elven flyter bred og doven forbi på sin ferd mot Bengal-bukten. Om bord i longtailbåten reiser vi motstrøms i retning Chin-staten, den fattigste og mest avsidesliggende av delstatene i Burma.

Y99A2486.jpg

Langs elven er det stor aktivitet. Slam føres med elven og gir ypperlig mulighet for dyrking av alle slags grønnsaker og frukt. Overalt ser vi kvinner og barn i aktivitet på jordene. Innimellom høres lyden av aggregater, som pumper vann opp til de frodige åkerlappene.

IMG_0970.jpg

Vi passerer den ene landsbyen etter den andre, med Rakhine-folk. Selv i dag strides det om Rakhine-folket er burmesere av indisk avstamning, indere med bumesiske karaktertrekk eller en egen rase. FN har gjentatte ganger uttalt at Rakhine-folket er utsatt for systematisk forfølgelse og trakassering.

Y99A2534b.jpg

Desto lenger nord man kommer blir elven stadig grunnere. Båtføreren må hele tiden følge med for å unngå kollisjoner, ikke med sandbanker, men med dykkende barn, kvinner og menn . Ustanselig dukker et hode opp , i hendene har de knyttnevestore steiner. På land ligger digre steinhauger. –De samler stein og selger dem til oppkjøpere som igjen frakter steinene sørover til grossister. Steinene brukes til å lage veier i hele distriktet, sier guiden vår. (navn)

Desto lenger nordover vi kommer, jo færre mennesker er å se. Vi er omgitt av høye trær og tett ugjennomtrengelig jungel som vokser helt ned til elvebredden. Slik fortsetter ferden i time etter time.

Y99A2481.jpg

Når sola står i senit på sitt aller sterkeste - 35 grader i solsteken – runder vi en odde og får øye på en stor rydning. Kayakkliknende farkoster er dratt opp på elvebredden, og oppe på lysningen, der brunsvidde gresstuster er eneste vegetasjon, ligger klesplagg strødd utover som et fargerikt patchwork-teppe. Her er det øyensynlig vaskedag.

VI legger til og blir møtt av en skokk unger, noen nakne, andre ført lendeklede kalt longyi. Alle smiler og peker på oss. De er ikke uvant med besøk, men vi ser ingen andre turister denne dagen. Fortsatt er landsbyene lengst nord langs Lemro-elven uberørt av moderne kultur.

Anført av guiden tar vi inn på en sti som snor seg gjennom jungelen. Knappe to hundre meter opp fra Lemro-elven, som nå ikke lenger er å skimte, står vi med ett midt i en landsby. Spinkle trehus på stylter dekket av bananblader. Noen roper ut og med ett er plassen mellom hyttene fulle av menn, kvinner og barn i alle aldre. Folk kikker nysgjerrig på oss; ansiktene er vennlige og imøtekommende.

Guiden loser oss gjennom menneskemengden og frem til en hytte der det sitter fire kvinner. Fortsatt er vi omgitt av en skokk unger. –Dere må gjerne gi barna godteriene nå. Så får vi litt fred, sier guiden. Vi etterkommer hans råd og i løpet av noen minuter er barna som forduftet, alle med hver sin kjærlighet på pinne i hånden. Mennen trekker seg også vekk.

Y99A2624.jpg

Tilbake står vi, guiden og firkløveret av kvinner. Alle med sine karakteristiske edderkopp-tatoveringer. De ser spørrende opå oss. –Kan vi fotografere dem, spør vi guiden. Før han svarer, peker kvinnene på kameraene og nikker leende. Samtidig reiser to av kvinnene seg og henter to kokosnøtter som hun åpner med en machete og byr oss med et sugerør.

Jeg spør guiden om hvor gamle kvinnene var da de ble tatovert.

-Vi var sju-10 år da vi ble tatoverte, sier den ene av kvinnene, årsaken var at landsbyhøvdingen ikke ville at vi skulle kidnappes av en av de mange rivaliserende stammene i området. Vi var nemlig de peneste, legger en av de andre kvinnene til mens hun legger hodet bakover og ler med en tannrad som er flekket av betelnøtt-tygging.

Hvorfor er ikke de andre kvinnene i landsbyen tatovert, spør jeg.

-Det ble det slutt på etter hvert, sier den ene av kvinnene som har et rovfuglliknende utseende. –I dag er det fire av oss igjen.

IMG_0919.jpg

Tradisjonene med å tatovere ansiktene opphørte for etpar generasjoner siden. Burmesiske myndigheter har også siden innført forbud mot at stammemedlemmer tatoverer seg i ansiktet. Hvordan de skal kontrollere at påbudet bir overholdt i disse avsidesliggende landsbyene i jungelen er for meg en gåte, så det er ikke hele forklaringen. Trolig skyldes det mer at kvinner ikke lenger står i fare for å bli bortført og ikke trenger denne særegne beskyttelsen.

Noe lengre intervju blir det ikke tid til. Jeg griper ned i en av plastposene og trekker frem sigarer, grovt rullede av et ukjent merke, som guiden har sagt at kvinnene setter stor pris på. De gliser når vi drar opp sigarene. En av dem fyrer straks opp en sigar og tar noen skikkelig magadrag. De andre stapper sigarene ned i kjolene sine en fester en sigar i håroppsatsen.

Så er det handletid. –Dere må gjerne kjøpe noen av tekstilene som de har laget, sier guiden, og får det til å lyde som vi har noe valg. Pengene dere bruker går ikke til kvinnene, men brukes til innkjøp av medisiner og annet nødvendig landsbyen trenger, sier han.

Gerd må på toalettet og blir ledsaget av en av kvinnene til en enkel hytte med innebygget latrine. Hun hører noen mistenkelige slurpe- og slafselyder under latrinen og skjønner at her lever griser.

Etter innkjøp av bordduker og løpere, blir vi vist rundt i den sparsommelig utrustede jungel-leiren. Det er deilig og svalt i skyggen av de høye trærne som møysommelig har blitt spart som naturens egne parasoller. Lite lys og enda mindre solstråler slipper gjennom bladverket. Røyken fra åpne ildsteder driver mot himmelen.

IMG_0930-40cm.jpg

Vi kikker på klokken og vet at vi må skal innom enda en landsby; denne ligger nok en halvtime oppover elven, som stadig blir smalere og grunnere. Duren fra elvebåten gjør oss søvnige og vi aner knapt at vi er fremme. Same procedure as last time, James. Velkomstdrikken unnagjøres, slikkeriene deles ut og sigarene fordeles. I denne landsbyen er det bare tre tatoverte kvinner, hvorav vi får hilse på to. Begge er de søstre og har nesten samme historien å fortelle som i forrige landsby. Og selvsagt må alle ta selfies. To tidsaldre og kulturer møtes. Når disse kvinnene dør, forsvinner en urgammel tradisjon. Kvinnen er stolte og nyter tydelig stor respekt blant sine egne. Det gjør møtet med dem mindre vemodig.

#travel #myanmar #burma #native #adventure #exiting #hot #reisverden #reisverden #photo #cigar #spider #tattoo #village #women #chin #chinvillage

50 views0 comments

Recent Posts

See All